TID

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

Tid til å le.

Tid til å gråte.

Tid til å skape våre egne.

Se de le og gråte og vokse,

og bade der Sommerveien møter skogen.

 

Jeg kjente deg ikke,

men jeg husker godt

dine levende brune øyne.

Dype og eksotiske.

Smilet som gav varme.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Jeg kjente deg ikke,

men du opptar mine tanker nå.

Familiebånd farer dypere enn blod.

Forbundet i sjelen.

Jeg trodde det fantes tid.

Jeg trodde vi hadde tid.

 

Et menneske du var

som glitret som den blankeste stjerne.

På en dyp og endeløs natt.

Som gir hjem til det vakreste lys.

Det som overgår alle andre.

Det som skinner litt ekstra.

Når mørket synes å ta overhånd.

Den minner om gleden.

Om lykken som fortsatt kan ta rot.

Fordi jeg trodde vi hadde tid.

Men tiden kommer.

Til neste gang.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

I mørket ble det født et nytt lys.

Natten er kun dagen som gryr.

De etterlatte sitter fast i skumringen.

Leter etter svar.

Hvordan ble livet lik et evinnelig styr?

 

Sola og månen eier ikke tid.

De reiser og faller uten noe tid.

Blomstene springer og visner til jord,

mens de suser av lykke – de synger i kor.

For livet er skjørt,

det vet jo de fleste.

Så kjenn på det meste – og la deg bli rørt.

Kjærlighet, sorg, smerte og glede.

Alt er forbundet i livet, så spre det.

Når vi møter hverandre sammen i frykt.

Tenn en lykt.

Båndene knyttes, de vil aldri bli rykt.

 

Jeg kjente deg ikke.

Jeg trodde vi hadde tid.

Dette diktet er skrevet av et søskenbarn til Gabrielas pappa. Det er et personlig dikt om Gabriela, men vi har lyst til å dele det fordi det er viktige ord som alle bør ofre en tanke.

Det har betydd mye for oss. Det har gitt oss trøst.

Hvorfor reiste vi ikke på dagstur til Fårup i Danmark, som hun hadde så lyst til?

Vi burde hatt mer kvalitetstid sammen. Tatt oss tid til å spille de samme brettspillene om og om igjen. Hvorfor gjorde vi ikke det?

Hvorfor brukte vi ikke mer tid til å lytte til hennes argumenter og heller la husarbeid være husarbeid, eller ringe å si vi ble forsinket til middagsselskapet?

Hvorfor ringte ikke pappaen henne opp igjen etter hans siste samtale med henne, som han måtte avbryte på grunn av jobb, og tenkte det var for sent på kvelden å ringe henne da han var ferdig? Det virket som hun hadde noe hun ville fortelle ham.

Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?

Det var jo overhodet ikke i våre tanker at vi ikke skulle få sjansen senere. Vi trodde vi hadde tid.

Livet er skjørt, det har vi fått erfare. Tid er nå. Etterpå kan det være for sent.